SELVMORD

  • Skrevet: 16.04.2017
  • Klokken: 17:45
  • Kategori: Tankekaos

Det er ikke mange uker siden jeg mistet enda en person pga selvmord, det gjør utrolig vondt å skrive dette og det er fordi jeg har mistet alt for mange pga selvmord. Det å ha det så vondt, ikke få nok hjelp i fra helse systemet, ingen bryr når noen skriker etter hjelp fordi dem vil ha mer hjelp i fra helsesystemet eller personer som har ansvar for h*n som har det så jævlig vondt. Helsesystemet og personer som har ansvar for h*n må skjerpe seg, ta det seriøst når du ser h*n sier: Jeg trenger hjelp, jeg har kuttet meg, jeg vil ta selvmord, jeg har planer om å ta selvmord og ingen vil savne meg om jeg gjennomfører selvmord osv. 

Det å ha tanker om selvmord skjer ikke over natta, det er problemer, opplevelser h*n har gått igjennom og mye annet. Kanskje h*n har tusen arr eller åpne kutt på kroppen som ingen ser, men noen ser det kanskje. Vi må snakke mer om selvmord, om problemene vi har, kjempe for å få hjelp og om vi skal gjøre det trenger vi et helsesystem som skjerper seg som tar det seriøst første gangen vi sier: Jeg trenger hjelp eller noe annet. Det hjelper ikke noen om vi prøver å skrive mer, snakke mer om problemene våre og den hjelpen vi vil ha som vi vil prøve fordi vi tror kanskje det vil hjelpe oss når ingen ser oss eller gir oss hjelp. Nei det er ikke egoistisk å ta selvmord, det er siste utveien uheldigvis veldig mange som ikke får hjelp eller ikke får nok hjelp. Når noen har gjennomført selvmord blir h*n savnet, vi tenker hvorfor gjorde h*n det? hvorfor fikk ikke h*n hjelp eller nok hjelp? og tusen andre spørsmål tenker vi på. Skyldfølelse fordi vi ikke stoppet h*n, h*n var for bestemt på å avslutte livet, prøvde å si i fra, men h*n vart ignorert av helsesystemet og personer som har ansvar for h*n. 

H*n vart kanskje innlagt og var på legevakten mange ganger, men h*n vart bare sendt hjem igjen noen dager senere som om alt er bra igjen. Det er ikke bra igjen etter noen dager, det tar kanskje flere uker, mnd og år før det blir bra igjen, før h*n føler oss bra, før h*n føler h*n får den hjelpen h*n trenger og føler h*n får nok hjelp. Hjelp som hjelper h*n, personer som bryr seg, passer på h*n, sender oss til psykolog, får oss innlagt i en periode og har personer som kan jobben sin innen for psykiskhelse eller personer som har ansvar for h*n. 

Jeg vil ikke miste flere pga selvmord, det gjør for vondt, sitter her å gråter nå og tenker på dem som har gjennomført selvmord, personer som har prøvd å ta selvmord mange ganger, men ingenting skjer, h*n blir bare sendt hjem igjen etter noen timer eller dager på sykehuset etter der h*n er innlagt. Det er etter h*n har prøv å tatt selvmord x antall ganger for mye, det er ikke trygt å sende noen hjem etter h*n har prøv å ta selvmord og spesielt ikke når h*n har prøvd det så mange ganger, en dag klarer h*n det. Seriæst skjerp dere som er helsesystemet og personer som har ansvar for h*n som har prøvd å ta selvmord eller som har det jævlig vondt. 

Hvil i fred mine nydelige engler som er i himmelen nå pga selvmord, savner dere så utrolig mye og det gjør så vondt. Håper dere som har det jævlig vondt nå ikke gir opp, kjemp videre og få den hjelpen dere trenger fordi dere fortjener det.

Anniken

16.04.2017 kl. 18:11
<3

Jegmotverden

17.04.2017 kl. 13:04
Anniken: <3

Sarah Nazeem

16.04.2017 kl. 19:04
Sterkt, men bra innlegg!!!!!!! Har "alltid" vært stolt av å være sykepleier, være en del av det apparatet som skal hjelpe mennesker som trenger det. Har mest jobba i somatikken selv, men har - jeg vet ikke hvor mange ganger - løpt beina av meg, unnlatt å spise, drikke og gå på do, følt at jeg har gått på veggen eller sett dobbelt pga lavt blodsukker...fordi jeg har forsøkt å hjelpe folk som har ringt på snoren for å få hjelp til noe de ikke klarer selv (enten det er å gå på toalettet, smøre på brødskiven, eller lindre smerter). Jeg har holdt mange hender, forskøkt å tørme mange tårer. Men da jeg selv etter en arbeidskonflikt (hvor lederne squeeza meg ut fordi de ikke likte at jeg sa fra ting jeg mente var galt), ble jeg psyk.pas. Mistet alt håp, ga opp alt og mistet kontakten med fornuftsviljen - og forsøkte å ta livet mitt. De trodde ikke på meg. Selv om jeg sa fra igjen og igjen, og ble dårligere og dårligere, brydde de seg i stedet mindre og mindre. Var på legevakta en gang....og ble liggende helt alene i mange timer... så jeg gikk ut (ikke helt ved meg selv, noe som i tillegg ble forsterket av lavt blodsukker siden jeg ikke hadde spist eller drukket siden lunsj dagen før) og forsøkte igjen å ta livet mitt... og ble kjørt tilbake, bare for å få høre: "Oi, du er jo innlagt hos oss allerede..." Tre timer senere fikk jeg hilse på en lege, som skrev meg ut - til helt alene. Så da lærte jeg i livets harde skole at psykisk helsevern mangler noe vesentlig for å ta imot dem som faller...

Ble derfor "glad" for at du tar opp temaet (selv om jeg også blir sååå lei meg over å lese det du skriver). Likevel, takk for at du skriver og øker bevisstheten omkring dette viktige temaet! <3

Jegmotverden

17.04.2017 kl. 13:04
Sarah Nazeem: Tusen takk! Det er et av mange viktige tema synes jeg, alt innen for psykisk helse synes jeg er viktig tema. <3

Yvonne Sandal

16.04.2017 kl. 20:19
Dette var virkelig trist å lese, nesten ikke til å tro :( <3

Jegmotverden

17.04.2017 kl. 13:03
Yvonne Sandal: Ja det er trist, men det er sant og det er et tema som må få mer oppmerksomhet synes jeg. <3

Monika

16.04.2017 kl. 23:09
Så trist å lese. Det er et så utrolig viktig tema

Jegmotverden

17.04.2017 kl. 13:02
Monika: Ja det er et viktig tema. :)

Yvonne & Terje naatedal

16.04.2017 kl. 23:38
For et sterkt innlegg! <3

Jegmotverden

17.04.2017 kl. 13:02
Yvonne & Terje naatedal: <3
Jegmotverden





Bloggdesign


Annonser

Her kan du enkelt legge inn annonser/reklamer fra sponsorer o.l.
hits